Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘kapitalisme’ Category

Den årelange uenigheten om fordeling av arbeidsoppgaver mellom offentlig og privat virksomhet skyldes ofte mer maktkamp enn innsikt i økonomi. Da framheves gjerne ytterpunktene som løsninger, sosialisme og liberalisme. Liberalisme blir ofte framsatt som alternativ til sosialisme, men kan være vanskelig å omtale på objektivt vis fordi folk definerer liberalisme ulikt og fordi ulike retninger finnes. De to økonomiske systemene er interessante å sammenligne.

Første inntrykk av sosialisme
De land som har valgt høy grad av privat eierskap har hatt en høyere økonomisk vekst og større individuell frihet enn de land som har valgt statlig eierskap til det aller meste. Blant annet derfor bør fordeling av arbeidsoppgaver mellom offentlig og privat virksomhet i størst mulig grad forskyves mot konkurranseutsetting hvis konkurransen kan for å holde priser nede og kvalitet høyest mulig.

Det fordrer at man kan unngå sosial dumping og etablere konkurranse der alle betingelsene for fri konkurranse er oppfylt. Oligopoler har en viss grad av konkurranse, men kan i noen tilfeller være for svakt til å gi lave priser og god kvalitet. Da er det interessant å se på hvor omfattende privat eierskap til næringsvirksomhet bør være og hvilket ansvar som staten eventuelt bør ha.

Skattepolitikk som maktmiddel
Sosialistene hevder ofte at høy beskatning er nødvendig for å finansiere velferdsytelser. Staten bruker mye penger på annet enn velferdsytelser. Det finnes rikelige muligheter til å redusere offentlig utgifter uten at velferdsytelsene skulle minke. Skatteinntekter brukes til langt mer enn velferd, mye er sløsing f.eks. pressestøtte, teater og opera og annen dilldall. Velferdsargumentet blir strukket for langt for å bedrive skatteåger til skade for investeringer som kunne gitt økonomisk vekst. Dessuten misbrukes mye midler til å holde sosialister ved makten, f.eks. pressestøtten. Derfor kunne beskatningen vært dempet til et nivå der velferdsytelser, innbyggernes sikkerhet og infrastruktur ble ivaretatt.

Den sosialistiske siden fortjener beskyldning om misunnelsesmotivert beskatning, dvs. at misunnelse er en ubevisst motivasjon for skatteåger. Et eksempel på det er såkalt arveavgift eller også kjent som statlig likplyndring.

Skattepolitikk og statlig eierskap
Statlig eierskap tillater staten å bestemme utbytte nokså fritt. Dermed kan bedriftsbeskatning bli en form for vilkårlig beskatning for disse bedriftene. Da aner man at omfattende statlig eierskap kan bidra til å finansiere sosialistenes maktambisjoner og demper noe av drivkraften til økonomisk vekst fra konkurranse. Blant annet derfor bør omfattende statlig eierskap til næringsvirksomhet unngås.

Sosialisme og ødeleggelsekraft
Sosialisme drives fram av angstfylte, misunnelseskåte, trygghetssøkende bedrevitere og tyranner. Sosialistenes groveste uretter er invasjon av enkeltmenneskers privatliv, angrepene på privat eiendomsrett, organisasjonsfriheten, ytringsfriheten og trosfriheten. Sosialismens fremste argument er statlige velferdsytelser, men de kan utmerket godt ytes på andre måter enn gjennom statlig tyranni.

Sosialistene trenger et stort velgermarked skal den ha mulighet til makt og bruke offentlige eiendommer som sine private. Dette velgermarkedet skapes ved å ødelegge for enkeltmenneskers mulighet til selvberget liv uavhengig av staten slik at disse velgerne i etterhånd kan bestikkes med velferdsytelser. Staten skal altså opptre verre et slags farssubstitutt.

Sosialistene vil skape dette velgermarkedet ved stadig økende statlig kontroll/eiendomsovertagelser og forkrøpling av samfunnets moralske standard. I tillegg skaffer sosialistene seg internasjonale allianser til terror-regimer/-organisasjoner ved hjelp av bestikkelse kamuflert som uhjelp, f.eks. til palestina-arabere.

I sosialistiske systemer er staten eier av næringsvirksomhet og bestemmer hva du har behov for, ofte fastsatt gjennom femårsplaner. Allokering av kapital skjer da nærmest uavhengig av etterspørsel med varierende priser. Tilbud av økonomiske goder til borgere og til næringsvirksomhet skjer etter statlig fastsatte priser og fordeling etter køprinsippet. Hvis du ikke liker det, kan du få helt gratis væpnet bodygard på et stille sted uten ekkelt dagslys for resten av livet. Hvis du senere skulle komme på andre tanker, kan de gi deg gratis omskolering til skopusser for partieliten.

Motpol til sosialisme?
Liberalisme kan sikkert virke forlokkende for mange, altså at man slipper statlig byråkrati, skatteåger og statlig maktmisbruk og får mye større individuell frihet. Liberalisme er kjennetegnet av motsetninger til sosialisme på mange områder. Derfor er det interessant å se om liberalisme kan fungere godt.

Kriterier for fri konkurranse

Adam Smith. Foto: no.wikipedia.org

Adam Smith. Foto: no.wikipedia.org

Prinsippet for selvregulerende balanse mellom tilbud og etterspørsel er mye av kapitalismens grunnlag. Ulike priser hos tilbyderne vil sørge for å allokere kapital dit den trengs. Det forutsetter privat eiendomsrett til næringsvirksomheten og at fri konkurranse finnes. Når kriteriene for konkurranse er oppfylt, er den selvregulerende markedsmekanismen overlegen alle andre økonomiske systemer fordi etterspørrerne vet best hva de vil ha og tilbyderne må til en hver tid innrette seg etter varierende etterspørsel. Dette hovedidéen til kapitalismens fremste profet, Adam Smith.

Som nevnt foran er konkurranse viktig drivkraft til økonomisk vekst. Konkurransen er ikke nødvendigvis alltid sterk nok og fungerer heller ikke alltid som ønsket. Derfor er det interessant å se på hva som er gode kriterier for fri konkurranse; det kan være f.eks. slik:

  • markedet har mange tilbydere
  • markedet har mange etterspørrere
  • etterspørere driver nyttemaksimering
  • tilbydere driver profittmaksimering
  • homogene produkter (ikke mulig å skille på produsenter)
  • perfekt informasjon til alle aktører (alle aktører kjenner alle relevante markedsdata)
  • ingen konkurranseregulering (ingen kjeder eller salgslag)
  • fri adgang inn og ut av markedet
  • aktørene opptrer fullt rasjonelt
  • fravær av korrupsjon
  • aktørene har så sterk moralsk standard at det ikke gir tillitstap eller gir aktørene økte kostnader

Konkurransemydighet og ansvar

Konkurransetilsynet, kontor i Bergen. Foto: Wikipedia

Konkurransetilsynet, kontor i Bergen. Foto: Wikipedia

Statlige myndigheter kan bidra til at et marked får flere tilbydere ved f.eks. at store virksomheter med lite konkurranse blir splittet opp. Det skjedde med den amerikanske telegiganten Bell i sin tid. Statlige myndigheter kan bidra til at aktørene får bedre informasjon, bekjempe korrupsjon, konkurransehemmende prissamarbeid, innsidehandel og annen ulovlig virksomhet. Alt det andre kan de ikke påvirke. En ukorrupt og nøytral tredjespartsaktør er nødvendig skal de nevnte konkurransekriteriene ivaretas. Bare en statlig aktør kan oppnå tilstrekkelig nøytralitet, finansiering og maktmidler.

Skattepolitikk innrettet for vekst
Det finnes kun tre måter å ta ut penger fra bedrifter: Utbytte, rente og arbeidsinntekt. Så lenge disse ikke beskattes likt, vil bedriftseiere i størst mulig grad velge det alternativet som gir minst skatt. Flat beskatning, altså lik beskatning av utbytte, renter og arbeidsinntekt, vil begrense bedriftseieres skattemotiverte sjongleringer. Det angår egentlig ikke staten hvor disse inntektene kommer fra, bare staten får inn samme beløp. Likevel er her noen viktige hensyn å ta. Hard kapitalbeskatning begrenser investeringer som vi burde hatt mer av.

Etter min mening burde minstefradraget økes mye slik at de med laveste inntekter ikke skal tvinges til å bli sosialklienter, men gis mulighet til å bidra til verdiskapning.

Sosialistene hevder gjerne at flat beskatning er forfordeling av økonomiske goder til fordel for velstående. Å beskatte inntekter fra ulike kilder likt og gi flat beskatning er ikke forfordeling – det er rettferdig. Dessuten gir det samme beskatning for utenlandske kapitaleiere som alle andre i Norge, bortsett fra at de ikke skal ha bunnfradrag. Skattefradrag burde kun gis for utgifter til inntekts ervervelse i tillegg til mye større bunnfradrag.

Monopoler og oligopoler
Skal noen ha monopol på en form for næringsvirksomhet, må det ha en veldig god begrunnelse. Akseptable monopoler slike som begrunner seg på patenter. Det gir nemlig oppfinneren mulighet til å få avkastning på investeringen/ forskningen i tilstrekkelig lang nok tid. Uten mulighet til patenter, ville mange ikke drive forskning/utviklingsarbeid fordi de ikke fikk nok avkastning. Den eneste aktøreren som har makt nok til å beskytte patentrettigheter, er staten, så den kommer man ikke helt utenom.

Private monopoler og oligopoler (nesten-monopoler / få tilbydere i et marked) gir disse mulighet til å presse prisene vesentlig høyere enn de kunne vært med fri konkurranse. Det kan gi disse et unødvendig maktmiddel. Derfor er de viktig å unngå.

I noen tilfeller lar det seg ikke gjøre å få til tilfredstillende konkurranse. Hvis man lar være å sløse med ressurser til å bygge flere flypasser til små byer mister man konkurranseelementet. Det samme gjelder hvis man lar være å bygge flere kraftlinjer til samme kunder eller flere telekabler til de samme kundene.

Kapitalismens første og fremste ideolog Adam Smith, mente at i de tilfeller der det ikke var mulig å etablere fullverdig konkurranse, burde staten være eier. Det var gjaldt spesielt for samfunnets infrastruktur som havner.

I vår tid lar vi store flyplasser være offentlige eide. Kraftlinjer eies av selskaper som bare har lov til å beregne seg en nokså liten fortjeneste, men likevel høy nok pris for å drive vedlikehold. Selskaper som legger ut fiberkabler til kunder, får ikke konkurranse fra andre kabelselskaper de første 7 årene. De er likevel pålagt å slippe andre innholdsaktører inn på sitt kabelnett. Hvis det offentlige ikke skal eie monopoler, må altså en omfattende kontrollvirksomhet til for at monopol- eller monopol-lignende situasjoner ikke skal utnyttes unødvendig i kundenes disfavør.

Liberalisme et alternativ?
Det er en viktig forskjell på kapitalisme slik Adam Smith fremstilte den og økonomisk liberalisme. Noen mener at Adam Smith var en liberalist. I mine øyne var han kun en kapitalist. Med økonomisk liberalisme menes her tilnærmet ingen konkurranseregulering eller annen inngripen i næringsviksomhet uavhengig om betingelsene for fri konkurranse er oppfylt eller ikke, og uavhengig av hvilke markeder man ser på. Liberalisme er mye mer enn bare privateide seddelbanker.

Historisk sett har det eksistert få store folkegrupper som har klart å leve uten statlig organisering. Så lenge en befolkning ikke har en ekstremt høy moral, må en statlig aktør (eller en med tilsvarende makt og tillit i en befolkning) ta ansvar for blant annet rettspleie og være nøytral tredjeparts garantist for mest mulig fri konkurranse der det er mulig.

Et eksempel fra virkeligheten: Utenfor Alaska var det et stort og rikt fiskefelt. Det gav solide inntekter til fiskerne. Enda flere ville utnytte denne ressursen. Så strømmet alt for mange til og fiskebesktanden ble så sterkt utnyttet at der nesten ikke var noe igjen. Da kunne nesten ingen leve av fiske der. Hadde staten reagert med regulering av fisket med kvoter, hadde ikke fiskebestanden blitt ødelagt. Man kan altså ikke unngå helt en statlig regulerende aktør. Kapitalisme er nødvendig, men ikke helt uten reguleringer. For tiden er neppe andre enn staten egnet til slik regulering.

I helt uregulerte markeder har kapital av en eller annen grunn lett for å akkumulere seg opp hos en minkende andel av befolkningen. Da kan oligopoler og monopoler oppstå. Noen aktører blir etter hvert så ribbet for kapital at de ikke lenger er å stand til å konkurrere på like vilkår. Adams Smiths idé om den selvregulerende mekanismen for balanse mellom tilbud og etterspørsel vil ikke virke lenger. Allokering av ressurser til de beste tilbyderne som følge av prisdifferanser vil heller ikke virke.

Liberalisme er etter min mening ødeleggende hvis kriteriene den forutsetter ikke er oppfylt. Liberalister ser for mye vekk fra at konkurranse ikke alltid oppfyller alle kriterier for at den skal fungere godt. Da kommer man ikke utenom noe statlig regulering, f.eks. for å hindre forurensing og overutnytting av fiskeressurser og ikke minst bidra til at fri konkurranse fungerer der konkurranse kan etableres.

En av de største utfordringene ved å ikke velge økonomisk liberalisme, er å tøyle sosialistenes maktambisjoner innenfor demokratiske rammer. Det er mest en kulturell oppgave, og ikke noe som lar seg løse med markedsøkonomiske midler.

Washington krysser Delaware å beseire hessiske leiesoldater finansiert av Bank «av» England for å håndheve sin åger på de amerikanske koloniene. «La meg utstede og kontrollere en nasjons penger, og jeg bryr meg ikke hvem som skriver lovene.» Mayer Amschel Rothschild, beryktede eier / grunnlegger av Huset Rothschilds «Bank of England». Foto: no.wikipedia.org

Lokale valutaer?
Mange ulike lokale valutaer finnes og de er fullt lovlige. Mange liberalister kunne nok ønske at de ble tatt mer i bruk. Noe av problemet er at de er sårbare for inflasjon og at de i utgangspunktet er lite brukte. Staten ville nok uansett holde seg til en valuta og betale lønner til ansatte i denne valutaen. Dette sammen med at kontanter i norske kroner er obligatorisk betalingsmiddel for skatt, varer og tjenester innenfor rikets grenser, begrenser andre valutaers utbredelse. Ulike tilbydere av varer og tjenester har mulighet, men er neppe så interesserte i å ta imot betaling i lokal valuta.

Om man tenker seg at staten godtok ulike lokale valutaer på lik linje og at norske kroner ikke var obligatorisk betalingsmiddel eller fantes i det hele tatt, ville selvfølgelig staten være veldig prisgitt de ulike valutabankene. Av hensyn til statsbudsjettet måtte da staten ha en eller annen referansevaluta slik som internasjonale telekomselskaper gjør (de bruker ikke noen statlig sentralbanks valuta).

Et slikt superliberalisert marked ville fungert nokså uvant. Folk måtte være forberedt på mer valutatap med oftere vekslinger. Skatter og avgifter måtte fastsettes etter referansevalutaen. Sannsynligvis ville skatter og avgifter være svært lave, fordi mye makt da er forskjøvet til banker med lokal valuta. Sosialisme i alle sammenhenger hadde vært ukjent. Likevel ville sannsynligvis de fleste foretrukket en standardvaluta for å unngå valutatap og oppleve enkel handel.

Milton Friedman. Foto: no.wikipedia.org

Milton Friedman og liberalisme
Milton Friedman regnes av mange som fremste frontfigur for liberalisme. Fremskrittspartiet brukte for en god del år siden Milton som referanse for sin politikk. Nå kaller Fremskrittspartiet seg liberalistisk; det samme gjør Det Liberale Folkepartiet. Milton Friedmans tanker er velegnet utgangspunkt til å beskrive ulike effekter fra økonomisk liberalisme. Noen av kjernen i Miltons budskap er individets rett til å bestemme over eget liv. Han fastholdt retten til å styre egen økonomi selv, retten til fritt skolevalg; han gikk imot verneplikt, og ville ha liberalisering av narkotikalovgivningen. Han var svært skeptisk til både fagforeninger og byråkrater, og var en sterk tilhenger av at markedet skulle styre produksjon og fordele goder på.

Retten til å styre egen økonomi og ha fritt skolevalg er en selvfølge fordi det er knyttet til menneskerettigheter.

Verneplikt kunne i tidligere tider ikke fases ut fordi man stod overfor tallmessige overlegne militære motparter. Med dagens avanserte militære teknologi at det problemet ikke er så påtrengende. Alternativet til verneplikt er profesjonelle styrker vervet på åremål. Da er man mer avhengig av stor betalingsevne for å beholde soldatenes lojalitet. En stor økonomisk nedgang kan derfor gi større sikkerhetsmessig trussel med profesjonelle styrker enn et vernepliktsforsvar, fordi det er lettere å betale vernepliktige og fordi vernepliktige ikke kommer unna tjeneste uansett lønn. Avskaffelse av verneplikten kan i sin ytterste konsekvens derfor true på demokratiet. Nå finnes fritak av samvittighetsgrunner. Derfor burde generell opphevelse av verneplikten være unødvendig av hensyn til individuell frihet.

Liberalisme er jo egentlig en sterk form for aversjon mot statlig innflytelse på enkeltmenneskers liv selv om de kan ha nytte av det, og tilsvarende rørende tillit til markedsmekanismen. Da er det ikke rart med aversjon mot byråkrater heller.

Økonomisk liberalisme kunne ha vært en perfekt motpol til sosialisme hadde den ikke hatt noen begrensninger. Økonomisk liberalisme er kun egnet til å ivareta individuell frihet i samfunn med generelt høy moralsk standard og allokere ressurser dit behovet for produksjon av varer og tjenester er størst så lenge kriteriene for fri konkurranse er oppfylt.

Markedet er ofte, men ikke alltid velegnet til å styre produksjon og fordele goder. F.eks. har liberalisme aldri gitt fattigfolk spesielle fordeler. I et liberalistisk land har fattige og syke ekstra lite eller ingen offentlige velferdsytelser. Mange av fattige har heller ikke penger nok til å kjøpe helseforsikring. Kronisk syke får selvfølgelig ingen sykeforsikring. Det kommer av at forsikringsselskapene må få tak i flest mulig lavrisikokunder og sky de andre, f.eks. kronikere, for å holde premiene nede på konkurransedyktig nivå. Det vil si at fattige og kronisk syke har små muligheter til å reise seg etter helseknekk eller etter en periode uten jobb. De vil være avhengige av eget sosialt nettverk og humanitære/veldedige organisasjoner.

Frihet er retten til å gjøre alt som ikke er til ulempe eller skade for andre. Hensynet til hva som er til skade for andre, ser liberalistene for mye vekk fra. De vil ofte ha frihet til å innrette sine liv som de vil selv om de påfører andre stor ulempe eller skade. Liberalisering av narkotikamarkedet er et slikt eksempel. Liberalistenes påstand er at narkotika bør selges uten restriksjoner, og at prisen da blir så lav at narkotikasalg blir ulønnsomt. På den måten vil de bli kvitt narkotikaondet.

Da har de sett vekk fra at narkotika er vanedannende og at større tilgjengelighet øker konsumet i følge markedsøkonomen Michael Porter. Erfaringer fra f.eks. Nederland med liberalisering for de mildeste narkotiske stoffene, viser også at konsumet øker og enda flere mennesker få ødelagt helsen sin.

Beste alternativ
Hverken sosialisme, kapitalisme eller liberalisme kan tilby akseptable etiske normer. Ingen samfunn kan klare seg uten et sett av allment aksepterte normer. Individuell frihet som følger med liberalismen er utilstrekkelig i så måte. Behovet for å opprettholde bærekraftig utvikling, rettssikkerhet og hensyn til fattige gjør at man ikke kommer unna noe offentlig regulering av et kapitalistisk system. Liberalisme blir da uaktuelt. Kapitalisme er ikke fullkomment, men sannsynligvis det beste som er mulig å få til.

Advertisements

Read Full Post »