Like uventet som den øst-europeiske kommunismens sammenbrudd rundt 1989, er den arabiske revolusjonen nå. Særlig når man ser hvor lite som skulle til for å utløse den. Tarek el-Tayyib Mohamed Ben Bouazizi kjent som bare Mohamed Bouazizi, var en tunisisk gateselger som begikk selvmord ved å sette fyr på seg selv 17. desember 2010. Det gjorde han i protest mot konfiskering av varene hans og ydmykelsen fra en kvinnelig kommunalt ansatt. Denne handlingen tente den tunisiske revolusjonen. Med den fulgte sinne, vold, dødelige demonstrasjoner og opptøyer over store deler av Tunis i protest mot sosiale og politiske saker i landet. President Zine El Abidine Ben Ali måtte gå av 14. januar 2011 etter 23 år ved makten.
Over store deler av den arabiske verden er nå kraftig uro inspirert av at tuniserne fikk til et maktskifte. Kravet om demokrati fra demonstrantene får arabiske makthavere til å skjelve i buksene. Felles for de arabiske landene er en stor muslimsk majoritet.
Som kjent passer islam dårlig sammen med menneskerettigheter og demokrati. Ingen land med muslimsk majoritet demokrati, heller ingen tradisjoner for demokrati. Skulle demonstrantene lykkes med å få demokratiske ordninger betyr det en stopp for radikale utgaver av islam. Det ville vært gledelig om islamismen ble kastet over bord.
Er det sannsynlig? Denne optimismen råder i store deler av media, men er det virkelig grunnlag for den? Hva om andre store maktgrupperinger med militære i spissen benytter den fristende anledningen til å skaffe seg makt slik som det ofte har skjedd i urolige tider i slike land? I så fall kan vi vente oss langt mer radikale islamister ved makten. De vil heller ikke være redd for å gå til krig mot Israel. Og nettopp det er israelernes frykt nå. Den er kanskje bedre begrunnet enn medias optimisme?
Legg igjen en kommentar